Får man Gainsbourg, er oppskriften som regel relativt klar: Stort drama, voldsom sjelebevegelse og boblende sensualitet. Denne filmen intet unntak!
Hun blir enke og alenemor i den australske ødemarken. Verden faller sammen når hennes elskede ektemann i alt for ung alder får et hjerteinfarkt og dør. Men hennes åtte-årige datter (forøvrig spilt på ekstraordinært vis av purunge Morgana Davies) viser vei: Pappa (og ektemanns) sjel har tatt bolig i et gigantisk tre - forøvrig det samme treet den hensovnede ektemannen avsluttet sin siste biltur mot.
Filmen har sine avgjort sterke sider. Aller best liker jeg at det ikke er aldeles forutsigelig; den er aldri kjedelig i handlingen. Og man får sympati med mangt og mange, i omgivelser som på mange måter er nokså ulikt hva man vanligvis ser i dramaer som dette. Det er en slags utemmet og usosialisert frihet i den, som avgjort gjør den noe for seg selv.
Filmens store problem er at dens personer er vanskelige å identifisere seg med. Det er lagt mye arbeid ned i å fremstille store livskriser. Men man kommer aldri riktig innpå dem det gjelder. Eller rettere: Carlotte Gainsbourg. Det er vanskelig å sette fingeren helt konkret på hva som ødelegger. Men på ett eller annet vis blir hun så alt for «riktig» akkurat i denne rollen.
Det blir vakkert. Og mystisk. Ikke så rent lite for mystisk.
JON SELÅS