Er du først lokket inn i Narnias fantasieggende verden, kjenner du dragsuget av eventyr også i denne filmen. Jeg så 3D-versjonen, men tviler ikke på at en vanlig 2-d versjon fungerer vel så bra. Det som er bra, er fokuset på forfatter C.S Lewis' sans for skapninger og fortellinger som ikke er av denne verden; artige figurer og vesener ilagt menneskelige stemmer og attityder. Ispedd en spenningsfylt reise mot det ytterste hav, er velfungerende underholdning.
Men det skurrer også; Narnia-universet slik det fremstilles her, blir en lillesøster til fenomenet «Ringenes Herre», hva mektighet og indre dynamikk angår. De unge aktørene har ikke samme energi som sine «kolleger» i Harry Potter-filmene. Unntaket er unge Will Poulter som en stund er i overkant anstrengende som den ufordragelig fetter Eustace. (Atskillig bedre når han omgjøres til en drage!) Det er fin flyt i fortellingen, men litt mer entusiasme i regi og utførelse ville overbevist tilskueren om at vi befinner oss i et heidundrende eventyr.
Bak det hele hviler C.S Lewis henspeiling til kristendommen. Den mektige løven Aslans opptreden på slutten levner liten tvil om referansen til Kristus. Barnas dramatiske reise fra øy til øy med prins Caspian og hans mannskap på jakt etter de syv sverd som igjen skal redde Narnia, er en ferd full av fristelser. Flere av dem henspiller på syndige og onde egenskaper omtalt i Bibelen og andre religiøse skrifter.
Men imellom suges du med i denne fantasiens virvelvind, og kjenner den lille sårheten i bakgrunnen, barnets ønske om å bli sett, stikket av sjalusi mot en som alltid er penere eller flinkere enn deg - og ikke minst, motets kraft.
BORGHILD MAALAND