Coppola fortsetter utforskningen av livstrøtte menn med uttrykksløse ansikter og stappfulle lommebøker som startet med i Lost in Translation. Møt Johnny Marco. Sluskete kledd, med handlevogner under øynene og stadig snubledritings, er han kanskje ikke den umiddelbare «loverboy», men dette er Hollywood folkens: Johnny er filmstjerne og så «tøff i pysjamas» at han ved et knips får alle supermodeller han ønsker på rygg, overalt, hele tiden.
Men det hule livet han egentlig lever gjør Coppola oss oppmerksomme på allerede i åpningsscenen. Den er så lang at den truer med å irritere, men i stedet pirrer den nysgjerrigheten: En enslig sportsbil kjører endeløse runder på en bane før vår mann stiger ut, tom i blikket: Johnny konkurrerer kun mot seg selv - og sitt glamorøse, men meningsfattige liv. Men det er før datteren dukker opp, den 11-årige smartingen Cleo - som han i løpet av noen uker tvinges til å ta vare på.
Coppola kjenner åpenbart miljøet som skildres mer enn godt og leverer noen svært treffsikre observasjoner fra Hollywood-innsiden, stappfull av ja-mennesker og lykkejegere: En pressekonferanse som gir ordet meningsløs ny betydning, en festsamtale mellom stjernen og wannabe'en på vei til å implodere. Det er jammen hardt å være kjendis altså, og Coppola balanserer på grensen av det navlebeskuende titt og ofte. Det er for eksempel litt vrient å få medynk for Johnnys ensomhet når han bestiller sine faste playboy-bunnies for en dans på rommet for fjerde gang.
Men dette livet er nå en gang det hun kjenner best, vokst opp som hun er med legendepappa omgitt av superstjerner på filmsett. Somewhere føles - uten at jeg kan vite noe som helst om hvordan det er - som et svært realistisk portrett av hvordan det er å være kjendis. Den smule retningsendringen livet hans tar - og pappaansvaret som gjør at han gjenfinner bakkekontakten, er ikke skildret like presist. Coppola klarer ikke helt å styre unna klisjeene, i det Cleo dukker opp skjønner vi liksom raskt hvilken retning filmen vil ta.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN