Den franske cistercienserordenen, åtte kristne munker, lever i harmoni med den muslimske befolkningen i Atlasfjellene i Algerie. Året er 1996, det politiske kaoset er totalt og islamistiske grupper er i full krig med den sittende regjeringen. Noen kroatiske fremmedarbeidere blir drept like ved. Terroren nærmer seg klosteret. Myndighetene råder munkene til å dra tilbake til Frankrike - eller ta konsekvensene.
Det er mye å beundre ved denne stillferdige, estetisk vakre og noe overlange franske filmen. Munkenes samtaler - skal vi dra, eller skal vi bli og forfølge «oppdraget»? - blir smått elektriske i kraft av det subtile ensemblespillet. Den minste gest får en veldig tyngde. Filmen er full av flotte ansikter. Redselen her av en den rolige typen, men uroen dirrer som en basstreng gjennom hele filmen.
Islamistene blir i bare i forbigående grad forsøkt menneskeliggjort («de har ikke en gang lest Koranen»). Munkene blir på sin side fremstilt som oppofrelse personifisert. Det kan være en noenlunde sannferdig virkelighetsbeskrivelse, hva vet jeg. «Om guder og mennesker» vil uansett prøve tålmodigheten til alle som sliter med å se en håndfull mennesker gå rundt og være fromme i to timer, mens omgivelsene enten er hjelpeløse eller grusomme. Filmen lar deg glemme at begge sidene består av fanatikere.
Og litt for lang, sa jeg det? Tjue minutter kortere varighet ville ikke ha svekket - den anselige - slagkraften i dette tragiske dramaet.
MORTEN STÅLE NILSEN