«Skyggesiden» virker innledningsvis en anelse underlig; det er faktisk en stund siden man har sett en film som dette.
Det er Pernilla Augusts regidebut, og man tenker uvilkårlig i retning Ingmar Bergman. Skal antydningsvis våge å kalle filmen en nedkomst fra et av Bergmans filmiske barn?
Jeg tror dét; her bores det skånselsløst og intelligent i den menneskelige natur.
Det handler om Leena, 34, som bor med hengiven ektemann og to døtre i Stockholm. En dag ringer telefonen: Leenas mor, som hun for lengst har radert ut av sitt liv, er døende og ønsker å se sin datter.
Derfra handler det om en kvinne som tvinges til å konfrontere den oppveksten på 70-tallet hun ikke ønsker å vende tilbake til. Hun kommer fra en finsk innvandrerfamilie i Ystad, med alkoholiserte foreldre som aldri finner seg til rette og som tragisk forsømmer sine barn. Som barn måtte Leena hele tiden ta ansvar, beskytte broren og tørke opp møkka etter fyllik-foreldrene. Hun har overlevd fordi hun kan fornekte. Broren maktet ikke dét.
Filmen er helt usedvanlig rikt sammensatt. Selvfølgelig er det trist og tragisk. Men samtidig fjetrende engasjerende i all sin intensitet med Noomi Rapace som det selvsagte episenteret i all denne eruptive energien.
Birollene fungerer strålende. Fylla er overbevisende, mildt sagt. Og nettopp alkoholismens anatomi, med fornektelse, skitt, fornedrelse, egoisme og annen faenskap, spilles ut i hele sin bredde. Og rusmisbrukets katastrofale potensiale for neste generasjon - fedrenes synder - er utilslørt og gjenkjennelig avslørt. Unge Tehilla Blad, Leena som barn, er en åpenbaring!
Samtidig er regissøren klok nok til ikke å stable opp ufordøyelig mengder elendighet. Små glimt av ekte og god kjærlighet og varme, blir også følelsesmessige redningsbøyer å holde fast i.
«Skyggesiden» er rett og slett en helt usedvanlig filmopplevelse!
Norsk kinopremiere blir 1. juledag.
JON SELÅS