GENRE: SCIENCE FICTION
«TRON: LEGACY»
Dataspill-, tegneserie- og all round-nerdesammensvergelsen har nå et så hardt grep på populærkulturen og Hollywood at den kan tvinge gjennom noe så søkt som dette: En grisedyr oppdatering av en kultfilm fra 1982 som ikke en gang gjorde det spesielt bra kommersielt, men som i form av å være et datagrafikknybrotsarbeide sikkert inspirerte en generasjon programmerere.
«The geek shall inherit the earth», som det kunne ha stått skrevet.
Det skal umiddelbart innrømmes at «Tron: Legacy» har betydelig estetisk «wow»-faktor. Ikke siden «Avatar» har en 3D-film hatt så mye øyegodteri for et publikum på LSD. Og ikke siden «Avatar» har en så jålete film hatt et så syltynt manus.
For hva det er verdt: Kevin Flynn (Bridges), som måtte gjennom diverse gladiatorkamper inne i et computerspill i den første filmen, forsvant for 20 år siden. Sønnen hans, Sam, entrer også han spillet, og finner ikke bare far, men også farens bête noire, Clu (Bridges det også, med et ganske skummelt stivt datagrafikk-«forynget» ansikt). Så gjelder det å komme seg ut. Forbi Clu og den pinlig over-toppen «campe» Castor/Zuse (Michael Sheen i noe som mest av alt ligner en Freddie Mercury-imitasjon), og med den glassaktig skjønne Quorra (Wilde) under armen.
Den første timen holder deg sånn noenlunde i ånde, i kraft av Daft Punks meget usubtile og svært Vangelis/«Blade Runner»-aktige lydspor og den autistisk symmetriske, nesten Stanley Kubrick-kalde setdesignen. Den første gladiatorkampen, utført med noen særs skumle frisbeer, er ganske heftig.
Men filmen mister merkelig nok piffen idet Bridges (den eldre) kommer inn i bildet. Noen har funnet det for godt å skrive enda en «Big Lebowki»-lignende rolle til den dyktige skuespilleren, og han må følgelig gå rundt og uttale ting som «you're messing with my zen, man» og «radical!».
Filmen rammes på fire punkter. Bridges sakker den ned, øynene er mette på neonlys og ørene har fått nok av Daft Punk. Og verst: Det skjer ikke noe mer spennende. Manuset stopper helt opp.
Det er trist, for filmen har som sagt det visuelle gående for seg.
MORTEN STÅLE NILSEN