Den er fint og klart tegnet og flott, den har en tøff og utfordrende historie, dialogen er fin, sangtekstene holder, humoren er aldri langt borte. Så dette er rett og slett en fulltreffer for barn og barnefamilier nå i adventstiden.
Dessuten er den kløktig tilpasset nåtiden: De helt innledende sekvensene er lagt opp som åpningen av et spennende dataspill; den perfekte måten å fange oppmerksomheten på.
Det handler altså om den kjekke og tapre redningsskøyta Elias, på plass ved kai i den lille nordnorske byen Lunvik.
Vinterens fiske står for døren, med deltakere fra hele landet og, i virkelighetens ånd, også et par spanske trålere. Lunvik er preget av usikkerhet; årets fiske må slå til, ellers vil havna bli stengt.
Utfordringene blir uventet store: Tre supereffektive fabrikktrålere siler havet for fisk og leverer til den nye og høyteknologiske Polarhavna, effektivt styrt av Polardronninga. Hun har dessuten en ekstraplan: Å finne en uvurderlig gullskatt.
Skal man være ufattelig kritisk så kan det innvendes at «Elias» er rått «politisk korrekt» - og noe fordomsfull. Dette er en ensidig ressurs- og distriktspolitisk kamp, sett fra kystfiskernes side: Trålere fra Spania og kapitalister sørfra. Supertrålerne minner sterkt om russiske atomutbåter. Og en av skurkenes håndlanger er en frilans asiat, antakelig kineser.
Men alt er gjort med all verdens glimt i øye. I tillegg til hovedmenyen til de små, ligger det inne nok hint til at også de voksne får sine muntre referanser.
For de aller minste bør uansett voksne være med; det finnes elementer her som er såpass spennende og truende at en voksen hand å holde i kan være påkrevd.
JON SELÅS