«Devil» er den første i trilogien «The Night Chronicles» - skrekkhistorier klekket ut av M. Night Shyamalam, men skrevet og regissert av andre.
Og filmens innledende premiss fungerer helt greit. Fem fremmede er fanget i en heis som har satt seg fast. Hver gang strømmen svikter og lysene flakker - og det gjør de ofte, skjer det noe forferdelig. Så gjelder det å finne ut hvem, eller hva, som står bak.
Filmens største brist er dens overdøvende overtydelighet. Vi starter med et bilde av verden bokstavelig talt i ubalanse: opp-ned, og med en fortellerstemme som filmen gjennom dytter inn i øregangene våre med teskje at historier hvor djevelen er involvert sjelden ender godt. Og at djevelen altså er involvert.
Den ukomfortable stemningen mellom de innesperrede fremmede gir assosiasjoner til Sartres «Bak lukkede dører», som riktignok fant sted etter døden, men som illustrerte sitatet «Helvete - det er andre mennesker». «Devil» kjører hardt på banal eksistensialisme.
Filmmusikken fungerer svært godt til å fyre opp frykten uten å drukne den. Regissør Dowdle lykkes med å skape klaustrofobisk angst i heisen, uten at kameraet blir statisk. Innimellom er det også nervepirrende å se de maktesløse ordensmaktene fra utsiden prøve å nøste opp i tilsynelatende helt tilfeldige floker.
At «Devil» ender godt vil jeg ikke hevde. Men både de nødvendige og de overflødige brikkene faller litt for pent på plass.
Vi snakker helt grei spenning. Men dessverre ikke noe mer.
INGVILL DYBFEST DAHL