«THE GOOD HEART»
Det er et gjennomført lurvete og dystert bilde islending Dagur Kári tegner av to menn i New York. Jacques (Cox) er en gammel grinebiter av en pubeier som legges inn på sykehus med sitt femte hjerteinfarkt. Der havner han på rom med Lucas (Dano), en godhjertet, hjemløs ung mann som har mislykkes med å ta selvmord.
Jacques flytter Lucas fra pappesken han bor i til et nesten like lugubert rom i sin egen bolig over den mer enn brune puben. Der mislykkes Lucas både med å lære å lage kaffe og med å bli den bartenderen Jacques ønsker han skal bli: En arrogant og aggressiv type som aldri er vennlig mot kundene sine.
Marinert and
Sammen går de to til anskaffelse av en and de skal «marinere innvendig» fram til julemiddagen, og som Lucas passer i puben. Slik «går no dagan» med vekselvis kjeft og keitethet helt til en gjennomvåt flyvertinne tar turen innom en regntung kveld og gråter ut sin fortvilelse til Lucas over å ha mistet jobben på grunn av flyskrekk. Dagen etter skal de gifte seg.
Káris univers er til tross for det grumsete og rå synsinntrykket ikke realistisk, men mer en slags omvendt Pygmalion-fabel hvor det er om å gjøre å lære å bli slem. Og ikke helt uventet påvirkes de begge av hverandre.
Veteranen Brian Cox får fram nyanser i den gretne gamle gubben, uten at han slutter å være grim, mens Paul Dano leverer en pappfigur av en rollefigur. Lucas skal riktignok være keitet og ubehjelpelig, men etter halvannen time med kun to ansiktsuttrykk, er man lei.
Fungerer ikke
Det hjelper ikke at islendingen etablerer en gjennomført stemning i filmen når manuset fremstår som løsrevne episoder som først og fremst utfordrer publikums tålmodighet.
Å etablere et univers basert på stemningssettende tablåer fremfor handling med en klar retning kan fungere. Men det gjør det ikke her. Vi skjønner at vi er ment å føle noe, men får ikke tak på hva.
Mens starten antyder en Bent Hamer-underfundighet, drukner slutten i sin egen sentimentalitet og forutsigbarhet.
INGVILL DYBFEST DAHL