Femten år er gått siden utgivelsen av Nelson Mandelas selvbiografi «Veien til frihet». I dag innrømmer han at den bar preg av politisk-taktiske hensyn, på et tidspunkt hvor det var viktig at han fremsto som en samlende leder i nasjonsbyggingsprosessen.
Manuset til en oppfølgerbok, som han lenge har skrevet på, ble heller aldri ferdigstillet. Men nå har forskere ved Nelson Mandela Centre of Memory and Dialogue samlet en mengde notater, brev og samtaler - i tillegg til deler av det upubliserte manuset.
Her bekjenner Mandela at han er tilhenger av prinsippet om ikke-vold - kun som prinsipp. Han innrømmer også at han gikk bort fra tankene om å nasjonalisere industribedriftene i Sør-Afrika, etter å ha blitt overtalt på Verdens økonomiske forum i Davos.
Størstedelen av materialet er hentet fra den 27 år lange perioden hvor han satt i fengsel. Mange av disse tekstfragmentene fremstår ikke som spesielt interessante i seg selv, men jo mer man leser, jo mer egenvekt får de. Denne effekten oppstår i takt med at man blir gradvis mer innforstått med den konteksten han skriver i. Mandela visste ikke om han noensinne ville bli satt fri, eller om bevegelsen han ledet skulle bli knust. Samtidig var han underlagt streng sensur, og sto maktesløs overfor familiens lidelser - inkludert medieskandalene om kona.
Om det fortsatt fins mennesker som ikke har latt seg imponere av Nelson Mandela, får de en ny sjanse med denne boken. Idealene som forbindes med hans navn, for eksempel den forsonende holdningen overfor motstandere, fremstår enda mer troverdige når de fremføres fra en fengselscelle.
I sum blir vi introdusert for en mer privat og mangefasettert personlighet enn det noe endimensjonale helgenbildet vi kjenner fra før - uten at det gjør Mandela mindre inspirerende. Snarere tvert imot.
(Oversatt av Kirsti Vogt. 456 s. Kr. 399,-. Aschehoug)
STEN INGE JØRGENSEN