Arild Rein tar balletak på leseren, men glipper taket. Denne romanen fortelles av en likhund ved navn Harry.
Vi er i Oslo vinteren 2021, og det er et sted du ikke har lyst til å være.
En voldsom epidemi har startet i drabantbyene.
Zombielignende horder omringer Stortinget der de folkevalgte har forskanset seg.
Harrys rapport fra politikernes handlinger, levner lite håp for fremtiden. Det knulles og bedrives perversiteter over en lav sko, alt går temmelig rett nedoverbakke.
Arild Rein er kjent for «Stavangertrilogien», en serie samfunnskritiske romaner om småkjeltringer, skrevet i en stil som har blitt kalt «kioskdostojevski» og en miks av Louis Ferdinand Céline og Marki de Sade. Nevnes kunne kanskje også Michel Houellebecq, for det er noe fransk ved Reins ofte burleske virkemidler.
Han blander høyt og lavt, denne gang er tittelen lånt fra Immanuel Kant.
Reins satiriske overskudd og ofte slapstickaktige bæsj-og-promp-humor skåner hverken kristne eller muslimer.
Han slår til alle kanter, både folket og de folkevalgte får gjennomgå for sin dumhet.
Romanens nihilistiske geip til verden går sånn: «Eg likar menneskene best når dei ligg til sengs og lir, då plagar dei ingen. Er krapyla sunne og friske, er dei berre vonde, dumme og jævlige».
Det er en tekst drevet av språklige utbrudd, ikke handling.
Fyllerapene mot verden oser opp fra boksidene: «Å formora seg er en sjukdom. Det er altfor mange krek som kravler rundt på denne lemenlorten me bur på».
Det er som å lese en aforisme av den franske filosofen Cioran. Igjen altså, en franskmann.
Bakenfor hele den beskyttende satiriske innpakningen og alle de stygge ordene, finnes det en dypere samfunnskritikk i her?
Antagelig. Men egentlig er boken i sin kjerne både en kritikk og en hyllest. Det finnes land der en forfatter ville ha blitt halshugd for å skrive det Rein skriver.
GABRIEL MICHAEL VOSGRAFF MORO