«Harry Potter og Dødstalismanene - del 1»
England/USA. Regi: David Yates. 11 år, frarådes under 11.
MED: Daniel Radcliffe, Rupert Grint, Emma Watson, Robbie Coltrane, Michael Gambon, Alan Rickman, Ralph Fiennes, James Phelps, Oliver Phelps, Julie Walters, Helena Bonham Carter.
Det er gått ni år og seks filmer med den lille, bebrillede trollmannen og hans venner, allierte, overløpere og fiender.
Denne sjuende er altså «bare» innledningen til avslutningen av det enorme eventyret; å putte alt inn i én finalefilm ble altså for mye - og antakelig for lite lønnsomt. Den endelige finale-finale-filmen kommer 15. juli neste år.
«Dødstalismanen - del 1» bærer tydelig preg av å være et hvileskjær, en fortellende transportetappe uten alt for tydelig begynnelse og ende. Det er faktisk enda tydeligere enn forrige film, «Halvblodsprisen». Men dette kapittelet er produksjonsmessig tettere og bedre.
For alle Harry Potter-fans er «Dødstalismanen - del 1» et must. Hele det etter hvert nokså kompliserte Potter-universet er jo med. (Et systematisk-teologisk studium i potterdom er nyttig.) Og i takt med at våre tre venner i midten av historien er blitt eldre, blir det mer og mer voksen-seriøst, det hele. Med hormoner & helvete stadig tettere innpå. Vi snakker med andre ord om en stadig mørkere og voldsommere historie, der det genuint barnlige er borte og humoren ytterst tynt smurt utover.
Skulle det, mot formodning, være noen Potter-noviser ute i verden, er dette helt klart ikke filmen å starte med!
På den annen side: Filmen er jo ytterst profesjonelt laget. Her er Bø! og Pang! nok til at man skvetter i stolen.
Og skuespillerne er blitt så rutinerte i sine roller, at de ikke et øyeblikk faller utenfor. Tryllestav og -formler leveres med den ytterste presisjon og timing, ikke en detalj sløses bort. Kanskje litt for rutinerte, til og med; øyeblikkssjarmen finner man fint lite av.
Jeg kan vedde mitt tastatur på at enkelte nok vil finne feil nok med denne filmen til å tilnærmet slakte den; tiden er liksom inne for dét blant hipsterne.
Men det er det liten grunn til, tross alt. Filmen er såpass mektig, svær og grunnleggende underholdende at den går utenpå svært mye annen filmatisk historiefortelling. Man blir ikke snytt!
Men kanskje ørlite skuffet over en ørliten nedtur i et ellers sant overflødighetshorn av et filmeventyr, som har skjemt oss frydefullt bort i så mange år.
Og: Forventningen til 15. juli 2011 er helt intakt!
PS: Ordinær kinopremiere er 19. november.
JON SELÅS