Tony Scott har dratt fram sine gode gamle actionoppskrifter for «Unstoppable». Filmen viser kampen for å stoppe et førerløst, løpsk giganttog lastet med giftige og brannfarlige kjemikalier som raser av gårde på vei mot krappe svinger i tettbygde strøk.
Det truende monstertoget ses ofte forfra og fra lav vinkel, og gir assosiasjoner til den besatte lastebilen i «Duel». Spenningen kameraføringen kombinert med lyden av de mange variantene høylytt kollisjon av metall mot metall skaper, minner om den desperate stemningen i «Speed». Men her gjelder det å få farten under et vist punkt, i stedet for over.
Mangeårig Scott-samarbeidspartner Denzel Washington spiller Frank, den nedbemanningstruede togførerveteranen som får med seg den nyansatte konduktør-ferskingen Will, spilt av «Star Trek»'s Chris Pine, på det som blir en dag på jobben hvor de risikerer alt for å redde andre.
Vi har de opplagte konflikten mellom veteraner og ferskinger, samt økonomiske interesser vs miljø- og helsehensyn. Toppsjefene i togselskapet er de slemme som tenker aksjekurser på golfbanen og ikke vil tape penger ved å spore av toget mens det ennå er i ubefolkede områder, mens arbeiderne er heltene som overser ordre for å «gjøre det rette». Samtidig er det en lat og fet arbeiderklassemann fra grasrota som bokstavelig talt setter hjulene på katastrofen i gang.
Scott slenger også inn en kommentar til dagens medier. I perioder er det nyhetssendinger fra Fox som formidler handlingen i filmen. TV-stasjonens helikopter sørger for at nyhetsreporterne kan oppdatere togsjefene og befolkningen rundt om situasjonen, men samtidig forverrer støyen fra helikopteret kommunikasjonen mellom Will og Frank i noen meget avgjørende øyeblikk under jakten på monstertoget.
Riktignok er det del av en standard manusoppskrift å ha bakhistorier på karakterene til å kaste lys over deres handlinger, samt en kjærlighetshistorie flettet inn, men i «Unstoppable» blir mye av dette overflødige omveier. Heldigvis er Washington og Pine så avslappede i sine rollefigurer at vi sluker kamelene for å komme kjapt videre til neste spenningsmoment.
Harry Gregson-Williams dundrende insisterende filmmusikk fra første scene gjør at du er litt lei når handlingen tar den igjen. Den, sammen med et par overtydelige og lite troverdige elementer, trekker ned.
Men Scott lykkes like fullt med å levere en film du, utenom kamelslukingen, holder pusten til i halvannen time.
INGVILL DYBFEST DAHL