«Paranormal Activity 2» er, litt skuffende, skrekk til hverdags.
Eneren var en skrekkelig fest da den kom i 2007; en original, vel uttenkt og intelligent lavbudsjett-affære i en utpreget kontrast til de eksplosive og slitsomt sadistisk/eksplosive jævelskaper skrekkfilmsjangeren hadde utviklet seg til. Da.
Nå snakker vi om en slags nesten-oppfølger. Og stadig er det hjemmets lune vrå som hjemsøkes:
Et par og deres baby kommer hjem fra fødestuen, til det koselige huset, til storesøster (morløs fra fars første ekteskap; moren døde), schæferen. Og i det hele tatt.
Men noe er helt galt, det skjønner man. Langsomt (etter 35 minutter) gis de små vinkene man ikke kan misforstå. Det vil si: Alle bortsett fra far. Som er en håpløs «realist» og mannemann, som ikke forstår seg på demoner og mannlig begrensing.
Filmen er laget for å skremme. Og det gjør den, mens manglende handling og fraværende dialog (stort sett) skaper nok rom og tid til neste, dundrende BØ!
Effektivt nok. Men for øvrig ganske tomt.
JON SELÅS