Da Cornelis Vreeswijk døde i 1987, 50 år gammel, tok det ikke lang tid før han vokste til legendestatus. Å lage en film om den poetiske, rå og drivende dyktige trubaduren er et krevende prosjekt. Vi snakker om en mann som rakk å gi ut 38 album, et lite osean av fengende låter, en mann som gjorde ordet «skandale» til et hverdagsbegrep, som var på kant med myndigheter, som led av rasende sjalusi; en kommunist som fråtset i penger - når han ikke var konkurs.
Nettopp denne overdådige sammensetning i en og samme person, er det filmen «Cornelis» ikke greier å håndtere. Regissør Chamdin har gått til verket med dyp respekt, og vil så gjerne ha med små og store episoder. Da blir resultatet episodisk. I iveren etter å favne mest mulig blir det mindre plass til dypdykket i Cornelis' personlighet. Enkelte av hendelsene passerer så raskt at du må være en god Vreeswijk-kjenner for å henge med.
Antydningen er der, om hans dramatiske barndom, hans sterke poetiske åre og hans lidenskap for bøker. Det kunne vært et regigrep med nerve. Filmen henspiller til Cornelis' kraftige sjalusi, men sier ikke noe om hvorfor. Jeg savner et grep som sier mer om mennesket bak denne rebell, og opprører.
Vår mann i denne settingen, selveste Cornelis, alias Dyvik Husby, greier seg godt. Det han mangler i nyanserikt spill (som skuespiller) tar han igjen med sterk fysisk tilstedeværelse, ikke minst i scener som til fulle avdekker trubadurens gigantiske pille- og alkoholmisbruk. Et rock 'n' roll scenario av tidløs karakter som er godt skildret.
Enhver Vreeswijk-fan vil ha glede av musikken. Det er mye av den i filmen. Regissøren skal ha ros for måten han har fanget inn et tidsriktig bilde på. «Cornelis» har et nostalgisk preg som især mot slutten er varmt og rørende, både i møtet mellom far og sønn, og i Vreeswijks møte med svensk øvrighet.
Men dypdykket i Vreeswijks personlighet savnes. Det er ikke Hank von Helvetes skyld, men et manus som i stor grad surfer på overflaten.
BORGHILD MAALAND