Potetnesen til Depardieu er nå så gigantisk at den egentlig krever 70 mm-film. I stedet får han her en liten en, med røft, kornete bilde. Liten gullklump er det óg.
Franske komedier det er mulig å le av er sjeldnere enn hvite trøfler, selvsagt. Men «Mammuth» er til å glise av hele veien.
Gèrard er Serge, en slakter som nylig er avgått med pensjon. Holder på å bli gal av kjedsomhet. Oppdager etter hvert at han ikke får pensjonen han har krav på etter et langt liv i arbeid, og må legge ut på tur - på motorsykkel og i bedagelig «pensjonisttempo» - for å innhente dokumentasjon fra tidligere arbeidsgivere.
Denne jakten på fortiden utvikler seg raskt til en slags oppdagelsesreise inn i en tapt ungdom for den «enkle», «vanlige» mannen. Komplett med glassdukkeaktige Isabelle Adjani som nisse på lasset; et spøkelse fra fortiden.
Han møter, «road movie»-sjangeren tro, både sympatiske og usympatiske mennesker på sin vei, for ikke å snakke om et vell slektninger av varierende snodighet.
En film om små møter i livet, altså. «Mammuth» er upretensiøs og pussig, og unngår det kokette - nesten hele veien hjem igjen.
Très bien!
MORTEN STÅLE NILSEN