Spillefilmdebutant Anne Sewitsky viser både snert og klokskap når hun gir en rapport om den utrolig fascinerende, men ofte kompliserte øvelsen som kalles «sex og samliv». Det er duket for forbudte følelser og pinlige avsløringer. Og når tildragelsene skjer i et nabolag med to par godt plassert for seg selv på den norske landsbygda, blir det etter hvert vanskelig å gjemme seg bort.
Sewitsky bruker noen humoristiske grep som funker, blant annet gjennom en swingende mannskvartett som dukker opp med sanger som fungerer som kommentar til handlingen. Og handlingen består av to par som på ulikt følelsesmessig og intellektuelt vis forsøker å skjule sin manglende lykke. Bak fasaden skjuler seg en hverdag bestående av blant annet runking, blowjobs, sex, jogging, sangkorøvelser. Legg til at hvert av parene har en liten gutt hver, den ene heilnorsk, den andre adoptert fra Afrika. De to driver sin egen etter hvert nokså spooky lek; «hvit mann og hans slave».
Underfundig
Langt på vei fungerer «Sykt lykkelig» som en underfundig komedie med gode detaljer i observasjonene. Sewitsky beveger seg bak de ytre løyer og pinligheter. Hun legger inn alvorsstøtet uten å være påtrengende moralsk. Felles for denne gjeng noe skadeskutte mennesker er et ønske om å bli sett slik de er, eller kanskje å bli sett med litt ekstra varme og omtanke.
Hun har god støtte av skuespillerne, i særlig grad av Agnes Kittelsen og danske Maibritt Saerens. Førstnevnte er en herlig krysning av typen gladkristen sørlending og frenetisk usikker pratmaker, mens Saerens (Søs fra «Krøniken») overbeviser med eleganse og ondsinnet kvinnelist.
Men midt i filmens juleandektige sluttfase begynner det å skurre. Især gjelder det en julemiddag som ikke står til troende. Riktignok er dette en komedie med vibrerende undertoner, men med litt mye Halleluja Brothers and Sisters til slutt.
BORGHILD MAALAND