«JACKASS 3D»
Tatoverte «white trash»-surremikler som slår seg i balla, en ultravoldelig «Per Ulv og Bippe Stankelbein»-tegnefilm i levende live. What's not to love?
Vel, tatoverte surremikler som slår seg i balla er best i små porsjoner. Over 100 minutter kan selv bæsj - dette komediens brune gull - bli morbid monotont. Spesielt når den er akkompagnert av den hysteriske latteren til Bam Maghera (den kjipeste), Steve-O (den aller dummeste) og Johnny Knoxville (den tross alt relativt karismatiske) og deres spørsmål om hvorvidt vennene er «stoked» før de tester ut hva menneskekroppen - og et kinopublikum - kan tåle. Med hjernen som innsats.
Rett skal være rett: Det er ingen store spor av materialtretthet å finne i «Jackass 3D». «Stuntene» er grufullt oppfinnsomme. Oppkastsekvenser er ganske effektive i 3D. En mann som drikker rumpesvetten til en tjukkas, og en annen mann som spiller trompet med rumpa, har helt åpenbart noe for seg. Og hovedpersonene ler, som sagt, i sine dypt degenererte, men ikke helt urørende «male bonding»-ritualer.
Ingen dyr ble skadet heller, står det på rulleteksten.
Men savnet av en kontekst for «morsomhetene» blir allerede etter en halvtimes tid skrikende. Og hører jeg ordet «dude» én gang til denne uken, får vedkommende en golfball i adamseplet.
MORTEN STÅLE NILSEN