«RED» («STATUS RED»)
Bruce Willis fortjente en ordentlig film etter «Cop Out» og den uvesentlige innsatsen i «The Expendables». «Red» er delvis den filmen.
Han er Frank Moses, pensjonert CIA-agent, ikke av kontorrottetypen, usikker på hva han skal benytte sin relative alderdom til. Annet enn å «sweetalke» om kioskromaner med Sarah på lønningskontoret (alle tiders über-MILF Mary-Louise Parker i en rolle som ikke akkurat strekker henne).
Om litt sitter han i en bil etter at huset hans er blitt angrepet, med Sarah gaffateipet over munnen i baksetet. Operasjon Pensjonistenes Hevn - eller «Retired: Extremely Dangerous» - er på hjul. Yay!
Historien deretter er de vanlige CIA-konspirasjonsgreiene. Det «Red» primært har gående for seg, er et usedvanlig høyt antall genuint severdige skuespillere.
Willis rekvirerer straks de gamle kompanjongene Freeman, Mirren (som koser seg) og Malkovich. Sistnevnte ser ut som Christopher Lloyd i «Tilbake til fremtiden» nå om dagen, virkelig den paranoide, LSD-skadde Unabomber-enslingen.
Ernest Borgnine (93) er behjelpelig med å skaffe informasjon «innenfra», og er vel med det CIAs eldste ansatte noensinne. Slemmingene er, om vi ser bort fra Richard Dreyfuss, yngre i alder, men i overveiende grad gøyale å se på, de også.
«Seniorsaken» og dertil hørende billige poenger pådyttes oss i overkant hardt. Det er jo ikke naturstridig å bli gammel, liksom. De fire manusforfatterne vil heller ikke få Oscar for kvaliteten på «one-liner»'ene.
Men nevekampene føles «gammeldags» ekte. Nymotens digitaltullballeri er holdt på et minimumsnivå. Og fesjået av aldrende, rynkete kjøtt er som nevnt en fryd å se.
MORTEN STÅLE NILSEN