Stille, stille undring.
Med fersk debutantpris fra sitt plate-
selskap er det en spennende, ny hedmarksstemme vi stifter bekjentskap med gjennom Frida Ånnevik. Hun har en fin poetisk nerve, innledningsvis sterkt inspirert av Prøysen, og oppfinnsomheten på gode bilder langt unna språkklisjèene er kanskje det sterkeste ved hele debutplaten til Ånnevik.
Stemmen er også særs behagelig, med en liten og kledelig heshet à la Christel Alsos i seg. Tonefølget er stille og svært saktegående - faktisk så tilnærmet sedat i forskiktighetsgrad at platen mot slutten blir stående noe på stedet hvil. Spenningen og dynamikken opphører tidvis på siste halvdel, men den ekstremt behagelige førstedelen - ypperlig støttet opp av nennsomme arrangementer fra Andreas Mjøs - bærer bud om en kommende norskspråklig artist av format.
BESTE LÅT: «Snubletråd»
STEIN ØSTBØ