Gusten Casanova.
Ferrys stemme - aldri et åndfullt instrument, men det pleide å ha satirisk-teatral snert - er så godt som borte på hans første soloalbum med hovedsakelig originalmateriale siden 1994 («Frantic», 2002, var 50 / 50). En usikkert bevrende, hes hvisking er igjen, men den er uegnet til å dandere musikk som gjør sitt ytterste for å være ultrapolert og glanset overfladisk.
Musikken er dvask disko og funkpop, lett «Manifesto» (1979)-aktig, og tekstene forutsigbare:
Forsofne Ferry, rockens Ari Behn, førsteelskeren som selv blir forført og forlatt, gråter stille i martinien sin. OK, det er «greia» hans. Men han er 65 nå, og det føles som å møte far på sjekker'n på en klubb for tjueåringer.
BESTE LÅT: «Tender Is The Night»
MORTEN STÅLE NILSEN