«Hjem til jul» er Bent Hamers mest sentimentale film. Men samtidig så gjennomført, både i innhold, stil og tone, at man fylles av en stille jubel over at en så sær og egenartet utpreget norsk regissør så til de grader stille og rolig bekrefter sin plass som et internasjonalt toppnavn.
I sin egen klasse.
Det er klassen for de sanne humanister, de som er opptatt av såkalt vanlige mennesker. De som synes det menneskelige drama er drama nok. De som ikke trenger utenpåklistrede elementer for å fenge.
Derfor, også, den stille jubel.
Filmen, som er basert på Levi Henriksens novellesamling «Bare mjuke pakker under treet», handler om noen meget ulike mennesker som på selveste julaften synes å være på vei til noe. Hvor er det?
Tja; i grunnen hvor som helst. Enhver «Hamerby» er selvfølgelig en fiksjon; alt i Hamers særpregede univers er dét.
Alt er oppdiktet, alt er nitidig stilbelagt, tid og avstand er underlagt dette ene: Filmens krav til å fortelle akkurat den historien han holder stramt i tømme med kamera, lys, scenografi og lyd. Fordi alt på en måte er abstrakt, har Hamer også full kontroll.
Dette er filmkunst!
Sjangeren er, mildt sagt, ubestemmelig. Det er tragedie, drama og komedie i en salig røre. Men man blir aldri forvirret, for hele historien blir utrolig gjenkjennelig i all sin menneskelighet. Det er sånn livet er.
Sentimentaliteten er allerede nevnt. Julaften innbyr utvilsomt til det.
Hos mindre regissører enn Hamer kunne det lett bli klissete. Han makter å styre følelsesstrømmen inn mot ettertanke, opplysning og omsorg.
Og, ikke minst, en meget klar påminning: Husk at det finnes bare dette ene livet. Som en dag tar slutt.
Et eneste sted bommer han, etter min mening. Det er en innledende scene med et sekund for mye.
Synd. For ellers er det temmelig lytefritt!
«Hjem til jul» har norsk kinopremiere 12. november.
JON SELÅS