(Universal)
Hellström rydder opp.
Nøyaktig ti år etter at Håkan Hellström overfalt den svenskforstående delen av verden med en uslipt og voldsom musikalsk og poetisk kraft, ramler låtene skikkelig igjen, selv om 36-åringen ikke lenger ramler selv.
Han er ikke livsglad og sprudlende, men nostalgisk betenkt, kontrollert og betraktende.
Ingen dansing på hverken nattklubber eller gater - derimot en hjem- og tilhørighetslengsel som han har utforsket, men ikke tatt helt ut tidligere.
Når han på «River en vacker dröm» starter med «Flytt från 'William It Was Really Nothing' / Flytt från 'Boys don't cry'» kan det dessuten ikke tolkes som annet enn at han vil bort fra plagiatmaset. Nå rydder Hellström opp.
Ikke slik at musikken slutter å speile de beste bitene fra møblerte hjems platesamlinger; Göteborgs fineste åpner delikat med å parafrasere Airs Burt Bacharach-tolkninger. Dessuten er det åpenbart at The Stone Roses' debut har fått snurre en del i det siste - og selvfølgelig er det med en låt som kunne kommet fra New Jersey.
Men dette er ene og alene Hellströmsk. Hør på pianoet i «Det dom aldrig nämner» eller gitarene i «Dom där jag kommer ifrån». Eller hvordan eksmatrosen synger mye bedre og ikke minst mer behersket enn tidligere.
Og da er ikke det deilige, lodne, nesten Dungen-organiske soundet på platen nevnt.
Det voldsomme og overraskende momentet fra 2000 vil aldri komme tilbake, men det er vel så overraskende og bemerkelsesverdig at svensken fremdeles ikke har laget en dårlig plate. Og at årets er hans mest avhengighetsskapende og definitivt beste.
BESTE LÅT: «Det dom aldrig nämner»
TOR MARTIN BØE