Vi må langt tilbake i tid - lenger tilbake enn Britney - for å finne et eksempel på en gedigen popstjerne som til de grader handler om alt rundt, om staffasjen, sjokkeffekten, berømmelsen.
Dette gjør henne til en gavepakke for alle som setter pris på heidundrende sirkus. For en som er satt til å mene noe om musikken hennes er hun ikke manna fra himmelen i samme grad.
For den er så ordinær at det er vanskelig å mene så mye om den. Harry, stampende danskebåtpop som i konsertformat biffes opp med glorete heavygitar, det enkleste trikset i boken for å gi publikum en illusjon av å ha en «live»-opplevelse.
«I don't fucking lipsynch», freser hun, og det stemmer - i flere av låtene tar hun seg ikke bryet med å mime til den forhåndsinnspilte vokalen. Men for ordens skyld: Hun synger en del.
Dyrt og kult
Uansett er det ikke viktig hvor «live» dette er - spørsmålet er om det er et bra show.
Det er i hvert fall et ganske dyrt show, og det er kult å se en så velregissert og nøye koreografert forestilling være såpass smussete og upolert i kantene. Lady Gaga baser hemningsløst rundt i homse- og stripperklisjeer fra kjellerne i sidegatene, og dette utgjør en sunn undergrunnsmotvekt til den stramt strømlinjeformede musikken hun byr på.
Å se henne i de overdådige kostymene er for det meste underveldende; selv de «ildsprutende» puppene er stusslige greier.
Der har hun igjen for å være så berømt - vi har sett dette før, på bilder og videosnutter, overraskelsesmomentet hennes går tapt fordi hun blir så grundig dekket av media. Litt av et paradoks.
Frigjort tante
Hun snakker til publikum som en dritings og frigjort tante; veksler brått fra det sukkersøte til det aggressive, og gjør det klart for oss at «alle» ikke bare kan bli en «superstar», men også kommer til å bli det.
Det høres jo flott ut, og ære være Gaga for å innta rollen som outsidernes og de utstøttes glamorøse representant, men det hun sier er jo bare tull.
Å se henne i Spektrum føles ofte som å ha snublet innom settet til en musikkvideoinnspilling mer enn det føles som å være på konsert.
Homsehymnet «Boys Boys Boys» er en søt liten sang, men fremstår mest som et lydspor til å se Gagas stramme dansekarer vise frem de hvite trusene sine.
Det viktigste er ikke det hun leverer, det viktigste er at hun er her, selveste berømmelsesmonsteret har satt sine ben i lille Norge, og fansen er til gjengjeld uendelig takknemlig hver gang hun tar ordet «Norway» i sin munn.
Hm, skal det bare surpompes her nå? Nei da. Det er flere gylne popøyeblikk underveis; ikke minst den pirrende åpningen med «Dance In The Dark» og fremfor alt «Teeth» og «Poker Face» mot slutten.
Men det er altfor uspektakulært til å forsvare alt oppstusset rundt henne.
KONSERT: Lady Gaga
STED: Oslo Spektrum
PUBLIKUM: ca. 8000 (fullt)
AKTUELL CD: «The Fame Monster»
THOMAS TALSETH