Å kalle denne filmen «gammeldags» handler ikke om at den faktisk utspiller seg på 60-tallet. Men at den trekker med seg en alt for kraftig eim av noe ytterst gammelmodig i norsk film:
Litt stiv stilisme, ikke alltid lettformidlede replikker, mangel på dynamisk mangetydighet. Og til syvende og sist: Hva er det egentlig denne filmen vil oss?
Det handler om Adrian og hans udugelige familie, som lever i en sarkofag av en leilighet «bak slottet» i Oslo. Det er noe «rart» med Adrian - og vi blir fortalt at det handler om defekt med kjønnsorganene; han er verken gutt eller jente.
På utsiden av leiligheten lever et annet «annerledesbarn», Emilie. Mens Adrian kan skjule sin annerledeshet - og resten av familien gjør det samme - og dermed samler opp all sin negative livserfaring i en livsfarlig skam, er dette ikke mulig for Emilie: Hun lider av albinisme, er helt hvit og dertil nesten blind.
I et ulykkelig og tragisk sosialt akvarium utvikler det seg altså en pøl av råttenskap mellom skadede barn og voksne uten evne eller vilje til å tenke lengre enn sine egne speilbilder. Det blir stygt!
Hva går så galt med selve filmfortellingen?
Dette er utvilsomt ellers glimrende Petter Næss` mest ambisiøse film. Lars Saabye Christensens roman er et mørkt mareritt med lag på lag av mening og antydning og nesten paradoksal dramatikk.
Filmmediets behov for konkretisering kommer i dette tilfelle til å fjerne mye av magien; det blir plumpe (forholdsvis!) fakta i stede. Kanskje er denne historien ufilmelig, kanskje er filmen «bare» alt for tro mot romanens grunnstruktur; alt for mye skal med, i stedet for kanskje å dyrke noen hovedelementer på helt egne premisser.
Ser man etter, vil man finne fine detaljer, gode rolleprestasjoner her og der, et utvilsomt kunstnerisk mot hos ikke så få.
Det nytter bare ikke når helheten svikter og elementene ikke spiller sammen. «Maskeblomstfamilien» etterlater meg kald og uberørt - og litt trist.
JON SELÅS