Fortsatt et trøblete sinn.
Amerikanske Beth Hart har blitt en liten Norgesvenninne etter flere konserter og miniturnèer de siste årene der hennes intense scenenærvær og rått tilhugde stemme har skapt kollektivt hakeslipp på trauste nordmenn.
Denne gangen har hun roet tempoet betraktelig. Dessverre bruker hun heller ikke stemmen slik vi vet hun kan, selv om kraften definitivt er der ennå. Derimot vitner tekstene om at Beth Hart fremdeles sliter med å finne likevekt og balanse i livet etter årelangt rusmisbruk.
Lydbildet er tilforlatelig og melodiøst, men blir sjelden oppsiktsvekkende - til det er for mange kanter i uttrykket slipt ned. Ikke like rå som før, men helt klart like personlig.
BESTE LÅT: «Sister Heroine»
STEIN ØSTBØ