Ingen «Kid B».
Ved første øremøte kan det virke som om Sufjan gjør sitt svar på Radioheads «Kid A». Så enkel er han ikke. 35-åringens selvrefererende dystopier med Kardemommeby-orkestreringer er nærmere Flaming Lips enn Thom Yorke. Her er ikke nødvendigvis hvert eneste høydepunkt preget av laptoporgasmer. Snarere er «Age Of Adz» (uttales visstnok «odds») en grom blanding av elektronisk og organisk - altså like deler av det multikonseptualisten allerede er kjent for.
Det er vakkert, støyende, galvanisert og uimotståelig, selv med autotune (dårlig idé som fungerer) og støytrefninger. Men den fantastiske EP-en fra august er en bedre utgivelse.
BESTE LÅT: «Vesu
TOR MARTIN BØE