Tung, umerkelig alvorlig, uomtvistelig nordisk.
Akkurat som måneden vi om et tyvetall dager skal inn i. (Stålsett dere, brødre og søstre).
Du kommer til å sove dårligere, og dagene kommer til å bli merket av det. «Vidda den er stor når ein drekk øl til klokka tri», som Nordstoga synger, mens han klamrer seg til nordmannens halmstrå: «I morgo».
«Lykka er å være oppe til fire og sove til tolv», tillegger han, vel vitende om at det er mange år siden han kunne holde på sånn.
Deprimerende, altså? Nei da.
Nordstoga går dypere, og er dypere, nå. Men Norges uten sammenligning dyktigste popprodusent, Kåre Vestrheim, har et ekstra par raggsokker til deg, og ønsker velkommen inn. Ingen kan som han lage gull av gråværsdager.
Når alt klaffer, simpelthen kiler det i den innebygde tufsetheten. Nordstoga, hvis stillingsbeskrivelse jo er «luring», vet hvilke knapper han skal trykke på. Men melankolien her er oppbyggelig, den har retning og mening. Den er et middel til å få deg gjennom vinteren.
Musikken er lavmælt, ekstremt behagelig. Elegant også. Trivelig, uten å bli triviell. Produksjonen er som antydet varm og myk som en skinnfell foran peisen, i den andre enden av skalaen fra Vestrheims arrangementer for Marit Larsen. Der Vestrheim med Larsen kommer langt med mye, kommer han med Nordstoga langt med forholdsvis lite.
Jeg ville ikke ha motsatt meg et par låter til av kaliberet «Nå er tivoliet over» og «Det lova land». Men tittelkuttet er en fullblods ny norsk klassiker, og det er nesten utenkelig at dette albumet ikke skal bli en elsket følgesvenn for en stor, stor mengde nordmenn.
Jo flere vintre du har overlevd, jo bedre kommer du sannsynligvis til å like den. Det skader ikke å være litt traust heller.
Bare å ta av seg hatten. Og ta på seg lua.
BESTE LÅT: «November»
MORTEN STÅLE NILSEN