Forsøk på inderliggjøring av Richard Løvehjertes liv og personlighet drukner i sirup.
Skjebnen til kong Richard 1 av England skulle gi ham tilnavnet Løvehjerte. I Thorvald Steens roman om mannen som døde i 1199, er han blitt en figur som i liten grad synes å ha grep om sin egen skjebne. Han elsker sin mor, hater sin far, lar seg kommandere av paven og blir ydmyket av Saladin.
Møtet mellom de to kongelige personlighetene Richard og Saladin i Det hellige land inneholder selvsagt interessante elementer. To troskulturer, to samfunnsformer, to tenkemåter. Den ene av dem vil erobre, den andre vil inkludere. Korsfareren Richard lykkes aldri med å få has på Saladin, og overlever bare med nød og neppe intrigespill og forræderi under den lange tilbaketuren til sitt hjemlige kongerike. Dessuten fortsetter tanken på Saladin å forfølge og plage ham. Thorvald Steen vil ha det til at Richard Løvehjerte i virkeligheten var Saladins «fange» livet ut.
Alt dette er vel og bra, men forfatteren har hverken språk eller overbevisningskraft til å lage god litteratur ut av denne historien. Boken er oppstyltet, men forblir likevel flat. Handlingen tråkker i sirup. Verst er det kanskje at Steens forsøk på å forklare Richards indre motivasjon blir lite overbevisende. Søkt psykologisering og språklig inderliggjøring er en dårlig kombinasjon. Resultatet er noe så spesielt som en kjedelig roman om en av historiens mest interessante skikkelser.
SINDRE HOVDENAKK