Temaet er kontroversielt nok: Homofil kjærlighet blant ortodokse jøder i en bydel i Jerusalem. Men «Med åpne øyne» er nesten overveldende ikke-provokativ i behandlingen av stoffet - og fremstår til tider i overkant ærbødig og respektfull.
Firebarnsfaren Aaron overtar kosher-slaktebutikken etter sin far da han dør og får verden snudd opp ned da han ansetter den unge studenten Ezri. Selv om Aaron forsøker å kjempe i mot, utvikler det seg et nesten ikke-verbalt, men svært fysisk forhold mellom de to. Et tabu i det religiøse samfunnet, og snart truer nabolagets moralpoliti utenfor dørene.
Man aner dommedag fra første bilde, ørkesløst vinterregn i skitne Jerusalem-gater akkompagnert av et melankolsk lydspor. Men her brettes ikke ut store sosiologiske konflikter. Fortellingen fokuserer mer på Aarons kamp mot seg selv enn på de ytre truslene fra lokalsamfunnet og religionen.
Zohar Strauss lar oss forstå hans stille desperasjon, nesten uten dialog, rolletolkningen imponerer. Det enkle og poetiske filmspråket gir rom for refleksjon, men filmen kunne altså tjent på å være litt mindre forsiktig. Målet om å ikke tabloidisere stoffet står i fare for å stenge ute andre enn Arthaus-publikummet, som definitivt burde se «Med åpne øyne».
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN