Om du er lei av å se Jennifer Aniston i middelmådige romantiske komedier, er det bare å styre unna «The switch - Pappa på boks». Jason Bateman, derimot, kan være verd kinoturen.
Filmen handler om bestevennene Wally (Bateman) og Kassi (Aniston), tidligere kjærester som har funnet ut at de passer best som venner - eller gjør de egentlig det? Når Kassie finner ut at hun vil skaffe seg barn ved hjelp av en spermdonor og Wally ikke blir vurdert, settes vennskapet på prøve.
En uheldig blanding av alkohol, sjalusi og urtemedisin fører til at Wally på Kassies «befruktningsfest» ender opp med å bytte ut donorspermen med sin egen - før han glemmer det hele i en blackout og den gravide bestevennen flytter bort fra New York.
Kassies valg om å få barn via donor blir ikke viet mye overveining. Filmen handler også mer Wallys modningshistorie enn Kassies valg, og akkurat det kler den.
Seks år senere flytter nemlig alenemoren tilbake. Og det Wally ser er en skeptisk besserwisser av en nevrotisk guttunge som minner ham sterkt om seg selv. Langt bak i hodet hans begynner det å ringe svakt i bjeller. Men så kommer selvfølgelig den antatte donoren i veien.
Bateman gestalter rollen godt. Han viser både et bredt spekter av nevroser og «normalitet» gjennom filmen. Sønnen, spilt av Bryce Robinson, er en så tristalvorlig og sutrete figur at han aldri blir sjarmerende. Aniston er upåklagelig - men man sitter igjen med følelsen av at man har sett henne gjøre denne rollen før.
Filmen begir ut for å ta opp et «progressivt» konsept, men forblir en variant av «Da han møtte henne»: Den følger formelen i forutsigbarhet og tåreblanke øyne.
Og jammen ender det ikke med et gedigent heiarop for den tradisjonelle kjernefamilien - komplett rammet inn.
Er du klar for en satirisk komedie spekket med elementer som sperm, scrotum og vaginalt slim, er det bare å benke seg. «The switch - Pappa på boks» er en helt grei, til tider underholdende film. Men den burde vært så mye mer.
INGVILL DYBFEST DAHL