Velmodnet Alsos.
Over tre og et halvt år har gått siden Christel Alsos ga ut platen som gjorde henne til en av debutantvinnerne i plateåret 2007, og hun har brukt tiden godt. Ikke fordi «Tomorrow Is» er så mye bedre enn «Closing The Distance», men fordi platens helhet understreker signaturen til Alsos på en sterkere måte.
Og signaturen, det er selvfølgelig stemmen. Christel Alsos er i besittelse av en sånn stemme som er vanskelig å beskrive. Litt røykfylt og med en karakteristisk sår egg, ganske så sensuell og veldig mykt glidende gjennom lydbildet som Arvid Solvang - mannen som med hell skjøv Maria Mena frem i lyset - har gitt henne. Det er en stemme som på ingen måte er oppsiktsvekkende, men som du gjenkjenner umiddelbart, hvilket er vel så viktig for en artistsignatur som stemmeprakt.
Vi hadde tålt å høre et enda større spenn i denne stemmen, men samtidig er Alsos' blå og melankolske popviser som skapt for det lengselsfulle i stemmen. Melankolien forsterkes ytterligere ved hennes valg av coverlåter, Travis' «Driftwood» og Leonard Cohens «Suzanne». På sistnevnte tar Christel Alsos også en Jeff Buckley-tilnærming til Cohens klassiker, og nettopp i aksen mellom Cohen og Buckley virker det som om hun trives godt.
«Tomorrow Is» er med andre ord intet ueffent tonefølge til høstmørket.
BESTE LÅT: «Real»
STEIN ØSTBØ