(Nuclear Blast / Warner)
I en liga for seg selv.
Dimmu Borgir er ikke ukjente med voldsom orkestrering av sine dystre endetidsvisjoner, men på «Abrahadabra» tar de stormannsgalskapen til nye høyder med hjelp fra Kringkastingsorkesteret (KORK) og Schola Cantorum Choir.
Gaute Storaas' utmerkede arrangementer er nok hakket mer forseggjort og gjennomtenkte enn det som kan høres på tidligere Dimmu Borgir-plater og gis god plass mellom svartmetallernes doble basstrommer og ugjennomtrengelige gitarvegger.
Samtidig har samarbeidet med kor og KORK åpenbart gjort noe med Dimmu Borgirs uttrykk. Det har faktisk myknet opp, blitt luftigere og renere. Og ikke minst melodiøst. Det nær indianske grunntemaet i låten «Dimmu Borgir» har kvernet i bakhodet mitt i flere dager og tenderer mot å være noe så uhørt som en radio-hit!
Hvilket selvfølgelig ikke er en ulempe når Dimmu Borgir etter hvert skal forsøke å toppe seg selv blant annet i USA, der de sist gang gikk inn helt oppe på 43.plass på Billboardlista - den høyeste plasseringen en norsk plate har hatt i USA etter a-ha.
Kristoffer Rygg (Ulver) og Agnete Kjølsrud (eks-Animal Alpha, nå Djerv) gir også verdifullt krydder til «Abrahadabra» og bidrar til å gi platen en teatralsk helhet som kler Dimmu Borgir svært godt. Med over hundre aktører har «Abrahadabra» blitt en av de mest storslåtte platene i norsk rock på alle måter, noe som i sum får oss til å ønske at dette konseptet bør kunne oppleves fra scenen.
Tar Øya eller Hove utfordringen til sommeren?
BESTE LÅT: «Dimmu Borgir»
STEIN ØSTBØ