(Reprise / Warner)
«Gud» nekter å dø.
Et mysterium, Eric Clapton. Tok utgangspunkt i den mest intense musikken som tenkes kan, Robert Johnsons, for selv å lage noe av den mest akutt lidenskapsløse designerbrillebluesen noensinne.
To ting har konspirert mot ham: Manglende evner som komponist og en svak stemme. Mer enn noen annen artist jeg kommer på, er Clapton ute av stand til å uttrykke noe som helst med noe annet enn fingrene.
Nå synger han bedre enn noen gang, men lar seg relativt sjelden lokke til å spille soloer. Materialet her er blues, jazz, standarder, to J.J. Cale-låter, et par soulpopdrypp for radio. Litt for «alle», spesielt Høyre-velgere i 50-årene. Hvorfor han fortsatt lager plater? Vet ikke.
BESTE LÅT: «River Runs Deep»
MORTEN STÅLE NILSEN