Den opprinnelige «Wall Street» ble profetisk: Det filmskaperne og hovedrolleinnehaver Michael Douglas trodde var ville overdrivelser, ble i stede en slags normalbeskrivelse av den kyniske, beinharde pengedyrkelse i den jappetiden som var i ferd med å oppstå.
23 år senere (åtte år i filmen) er verden totalt annerledes: Gordon Gekko - hvis «Greed is good» ble et historisk slagord - kommer ut av fengselet etter sin bedrageridom. Finansverdenen er rammet av 2008s finanskrise, den verste siden Depresjonen.
Avskyr faren
Han eier - antakelig - ingenting. Men svinger seg opp som forfatter og foredragsholder på gamle synder. Etter en tid blir han oppsøkt av en ung finansmann - hvis kjæreste er Gekkos egen datter, som avskyr sin far. Snurr drama!
En hel haug av anmeldelsene av denne filmen vil egentlig handle om eneren. Med god grunn: In-jokene og referansene er tallrike, helt klart for mange.
Men den filmen er gammel. Så vi holder oss til denne. Og avsier følgende dom:
Manuset er filmen store pre. Det er gode doser humor, dramaet føles moderne, menneskene er ofte nyansert fremstilt - selv om de grådige fortsatt er grådige. Det er dog ikke en tilsynelatende uendelig børsvekst de vegeterer på, snarere finanskrisens ofre; pengebasert kannibalisme.
Å fremstille Gekko som er angrende synder og en helt «annerledes» mann, ville helt klart ødelagt dramaet.
I stede møter man en utdatert, men helt åpenbart skarp fyr, som gjør sitt aller beste for å manøvrere seg tilbake i en verden som ikke er hans - men som han ennå har forutsetninger for å trenge inn i. Det sosiale drama er røft og antydningsvis klisjépreget; Guttas moskusverden, uten mye tid for ømhet.
På den annen side: Filmen påstår - og sannsynliggjør et godt stykke på vei -at selv Gordon Gekko er et menneske.
Bare dét antyder jo langt på vei at dette er verd å se!
JON SELÅS