«THE AMERICAN»
«The American» er i bunn og grunn en western- eller samuraifilm. En film om en «profesjonell» vi ikke en gang er sikker på hva heter til fornavn. Vi vet ikke hvorvidt han er en leiemorder heller. Men vi aner noe slikt.
Etter en sjokkerende dramatisk start i en svensk dal, havner Clooney på den italienske landsbygda. Går lukket rundt og venter på et nytt oppdrag, sover på nåler, drikker kaffe og trener i bar overkropp (sikkert grunn god nok for en del kvinner til å se filmen, bare det). Forfører en smellvakker italiensk prostituert i løpet av en ganske eksplisitt sexscene. (I seg selv imponerende at denne bitte lille italienske byen har et så velassortert bordell).
Clooney - som kanskje heter Jack, kanskje heter Edward - sier lite, men føler av en eller annen grunn et behov for å åpne seg en smule opp i møte med stedets lokale prest, Benedetto. Sistnevnte snakker utelukkende i sentimentale selvfølgeligheter, og burde ha vært fjernet fra manuset. Vi tror ikke på hans og Clooneys samtaler, og de gir ingenting til filmen.
Etter en stund blir Jack/Edward kontaktet av en mystisk kvinne på en kafé. Hun trenger et høyst spesialisert håndvåpen, og Clooney går i gang med å bygge det.
De mange og lange sekvensene med våpenmekanikk i nærbilde er mot all formodning sterkt suggererende. Klikk, sier det. Klikk, klikk.
Så skjer det fatale. Denne til fingerspissene profesjonelle mannen blir forelsket. Hadde han bare sett Robert De Niro i «Heat» (1995) ville han visst at en mann i hans stilling aldri kan tillate seg å elske et annet menneske. Det er viktig å ikke ha noe i livet en ikke kan forlate i løpet av 30 sekunder, som vi husker.
Alle som har sett den nederlandske fotografen og regissøren Anton Corbijns bilder av U2, vet at han har mer enn et snev av selvhøytidelighet ved seg. Men «The American» er bedre enn debutfilmen hans, den kjølig distanserte «Control» (2007). Jeg tror ikke han vet all verden om hvordan folk egentlig oppfører seg og snakker. Men det trengs ikke i akkurat dette tilfellet
«The American» har mange skjønnhetsfeil. Klisjékatolikken er nevnt. Corbijns ønske om å lage tragisk opera av det siste kvarteret, er beklagelig. Overstimulerte actionfans vil sannsynligvis kjede vettet av seg, for «The American» er langsom. Men jeg kjedet meg ikke. Og det er bedre at Corbijn holder på med dette enn at han tar enda flere humørløse bilder av Bono.
MORTEN STÅLE NILSEN