Selvfølgelig skulle jeg gjerne sett de tre gjenlevende Led Zeppelin-medlemmene sammen på scenen igjen.
Men ingen andre med en fortid i et av rockens enormoband fører seg med noe i nærheten av Robert Anthony Plants forbilledlige verdighet.
Nå som alle vil ha et reprisenummer av ham igjen - en oppfølger til den storselgende Grammy-grossisten han lagde med Alison Krauss i 2007, «Raising Sand» - har Plant selvsagt gjort noe annet.
Hvorfor? Han er en hippie. Elsker og respekterer musikk.
Alkymist
En bemerkelsesverdig gumbo er det blitt. «Band Of Joy» er ikke blues. Ikke country. Ikke rockabilly, doo-wop eller R&B. Den er alt det der, med Roberts gamle forkjærligheter, vestkyst-psykedelia og britisk elektrisk folkrock, attåt.
På sett og vis er Robert Plant (62) i ferd med å bli en liten sjanger i seg selv. Han er det motsatte av en museumsvokter. Han er en alkymist med umettelig appetitt.
Han gjør to kutt signert «slowcore»-sutremestrene Low. Synger blues fra byene og markene. Lager keltisk jig av chicanorockerne Los Lobos' «Angel Dance». Tolker obskure Texas-låter fra 1965 og 2003.
Graver frem den ene knallperlen av en sang fra Richard & Linda Thomspons ellers ganske mislykkede «First Light» (1978), den hyperventilerende apokalyptiske og svimeslående briljante «House Of Cards»: «They're washing the streets / With the blood of your kind».
Som jeg lo.
Plant synger like godt som noen gang før, og er ikke blitt for gammel for den der honningglaserte lidderligheten som særpreger ham så sterkt.
Det rare er at denne hybridmusikken er høyst salgbar. Patty Griffins annenstemme vil få «Raising Sand»-fans til å føle seg hjemme. De to albumene er på forunderlig vis både veldig like og egentlig helt forskjellige.
Uansett hvordan det måtte gå med «Band Of Joy» i markedet, er det grunn til å ta av seg hatten for Robert Plant: En av de beste vennene musen og musikken har.
BESTE LÅT: «House Of Cards».
MORTEN STÅLE NILSEN