Full identitetskrise.
Nu-metalens boyband var retningsløse på forgjengeren «Minutes To Midnight» (2007); på sitt fjerde album er det som om de ikke engang husker den kyniske, men effektive muskelrockingen som gjorde en hit som «In The End» så kraftfull.
De prøver å gå inn i en modningsprosess de simpelthen ikke har i seg, noe de ofte daterte elektroniske elementene understreker. Den tribalrytmiske «When They Come For Me» er steintøff, men føles malplassert ved siden av søtladen pop som «Robot Boy» og «Waiting For The End». Og likevel er disse klart å foretrekke fremfor de kitschy lydlandskapene de baler med i tide og utide, og pubertal gnåling som utbruddene på «Blackout».
For øvrig bør det innføres en lov mot 34-åringer som maser melodramatisk gotisk om «burned bridges» og «cold and lonely».
BESTE LÅT: «When They Come For Me»
THOMAS TALSETH