Spillanmeldelse: «Halo: Reach»

I «Halo: Combat Evolved» (Xbox, 2002) og i to påfølgende oppfølgere var menneskeheten på randen av utryddelse. Vi fulgte supersoldaten Master Chief i kamp mot de fanatisk religiøse covenantene mens vi jublet og hoiet.

«Halo»-serien har satt sitt udiskutable preg på et helt spilltiår. Det har inspirert andre utviklere, satt lanseringsrekorder og begeistret millioner av fans år etter år.

Serien har blitt en hel industri i seg selv, med over 34 millioner solgte spill, tegneserier, animasjonsfilmer, bokserier, figurer og snakk om en egen Hollywood-versjon for det store lerretet.

Nå er det derimot slutt. For seriens skapers del i det minste. Bungie har forlatt Microsoft for å gå nye veier og utforske nye konsepter.

Jada, det kommer helt sikkert flere «Halo»-spill - med eller uten Bungie. Men det er helt åpenbart at «Halo: Reach» ikke er et komma. Eller et parentes, for den saks skyld.

For Bungie forlater sitt hjertebarn med hevet hode. «Halo: Reach» er svanesangen jeg ikke helt våget å håpe på på forhånd, en actionfest som både står solid på egne ben, og som faktisk avslutter serien med stigende kurve. Et utropstegn!

I «Halo: Reach» er trusselen om menneskehetens utryddelse en alltid tilstedeværende, tyngende skygge. Uten innsatsen til elitesoldatene i Noble Team ville ikke Master Chief ha noe å kjempe for i «Halo»-trilogien - krigen ville ha vært tapt før han i det hele tatt entret scenen i «Halo: Combat Evolved».

Bungie har til en viss grad forlatt supersoldaten i episk triumf mot overveldende odds, og tatt en mer menneskelig vei i denne prologen. Det handler om ubegrenset mot, om å være villig til å ofre alt for å redde menneskeheten.

Her treffer «Halo: Reach» utrolig godt. Det er et alvorstynget spill, et mer innbitt og fokusert spill enn det vi har sett til serien til nå - en foredling av det sidesporet «Halo: ODST» touchet innom rent konseptuelt.

Elitesoldatene i Noble Team er ikke karikerte krigsmaskiner. Ikke er de overdrevent melodramatiske heller. De er i steden svært sympatiske og jordnære helter - sine ekstreme krigsferdigheter til tross. De ofrer sitt eget liv uten å nøle hvis situasjonen krever det, noe som gir «Halo: Reach» et melankolsk, bittersøtt preg jeg synes kler «Halo»-mytologien svært godt.

Bungie har i det hele tatt anstrengt seg for å lage et verdig punktum for «Halo»-serien, det føles hele tiden som om dine anstrengelser og prøvelser har betydning for dette universet. Det er en sentral og viktig historie som fortelles, ikke et tilfeldig påheng.

Bungie har dessuten innsett at spillbarheten for lengst er både perfeksjonert og noe utbrukt etter de fire forgjengerne. Den enestående forståelsen for engasjerende kampscenarioer er fremdeles til stede, men Bungie vet når nok er nok og det er på tide å gå videre.

Dette gir «Halo: Reach» en veldig tilfredsstillende fremdrift, jeg rakk aldri å kjede meg før det skjedde noe nytt. Bungie har til og med krydret opplevelsen med noen herlige sekvenser jeg vil anse som genuine «Halo»-nyheter - romkamp, for eksempel.

Glimrende co-op- og multiplayermuligheter kommer på toppen av alt dette, men det er knapt noen nyhet for «Halo»-veteraner. Her er Bungie omtrent i en klasse for seg selv.

Det er ikke til å unngå at «Halo»-konseptet ikke smeller like mye som før, og at «Halo: Reach» alt-i-alt ikke byr på noen radikal ny opplevelse i dette universet.

Men det er et vellaget, bunnsolid, engasjerende og svært underholdende spill, et spill som demonstrerer hvilke enestående kvaliteter Bungie sitter på som spillskapere.

PS: I salg fra tirsdag 14. september.