Vi starter med nok en vakker, ung pike som strever med å arbeide seg opp i mediehierarkiet i New York. Enn så lenge er Sophie bare faktasjekker hos The New Yorker. Men hun har da en kjekk, fin kokkekjæreste, og før oppstarten av restauranten hans, drar de på såkalt førbryllupsreise til Verona, Italia. Her blir kjæresten imidlertid helt oppslukt av den italienske matkulturen, og Sophie vandrer for seg selv. Hun finner huset til Julie Capulet. Og bumper borti skjebnen.
Skjebnen inntreffer i form av en eldre britisk kvinne, Claire (Vanessa Redgrave), som har dratt med seg barnebarnet Charlie til Italia for å spore opp sin ungdoms kjærlighet - fra 50 år tidligere. Sophie blir med dem på jakten, og fra starten er det en spenning mellom henne og den i utgangspunktet ufordragelige Charlie. Men er det hat eller kjærlighet?
Du kan jo tippe. «Letters to Juliet» bugner ikke akkurat med råoriginalt materiale. Det er så sukkersøtt som det kan bli, med massive doser skjønne italienske omgivelser (som tolket av Hollywood) og et klassisk tema om at det aldri er for sent for den store kjærligheten. Du kan hate og forakte konseptet, men du vil tro på det, et sted inne i ditt kalde høsthjerte.
Forestill deg en film basert på en Nicholas Sparks-roman («The Notebook», «A Walk to Remember», «Nights in Rodanthe»), men uten en sentral tragisk hendelse: Igjen står et vel av effektive, velregisserte og tårefremkallende klisjeer rundt vakre menneskers skjebnessvangre, lidenskapelige møter. Her har du «Letters to Juliet».
Det kunne lett blitt katastrofe, men er det ikke. For filmen har en enkel sjarm og et snev ektehet, som det først og fremst er Vanessa Redgrave som står for. Hun er både elegant og overbevisende, hennes tolkning av Claire er rørende. Og filmen prøver ikke være mer enn den er, men virker komfortabel innenfor sitt eget rammeverk av klisjeer. For romantikerne, på spesielt romantiske dager.
SILJE BEKENG