Filmen starter i en italiensk by med strukturerte gater myknet med et lag snø. Kameraet er glad i å titte inn vinduer, vente ved dører og bli igjen i rom når personene har forlatt det. Det illustrerer effektivt rollen som titter tilskuerne har.
Og vi ser Tilda Swinton som evig gjest i et land hvor hun er giftet inn i aristokratiet. Som russiskfødte Emma Recchi, er hun et velsmurt ledd i et dynasti som sliter med å omstrukturere seg fra gammel tradisjon til ny forretningstankegang i overgangen mellom generasjonene. Alt er striglet, vakkert og overflateglatt.
Så introduseres bifiguren Antonio, en kokk og en konkurrent av Emmas sønn som raskt blir hans samarbeidspartner og deretter hennes elsker. Antonio slår sprekker i Emmas polerte overflate. Hun trår ut av designerklærne og inn i en rufsete forelskelse fylt av inderlig lykke, filmet i lys, natur og nakenhet.
Men en idyll bygget på svik kan selvfølgelig ikke vare. Når det først eksploderer i den ærverdige familievillaen, smeller det skikkelig.
«I am love» er både vakker og velformulert. Mens historien er eldgammel, oppleves fortellermåten som frisk. Og Tilda Swinton er verd hele filmen.
INGVILL DYBFEST DAHL