God, men ikke drepende.
The Killers tar seg et års pause, og bandets frontmann benytter anledningen til å fastslå at «hei, det er jeg som er The Killers, ja».
Flowers' øre for verdensherredømmerefrenger er intakt. Han er en slik artist som vil bli elsket av flest mulig mennesker, spilt på flest mulig radiostasjoner, og således noe av en relikvie fra den gangen rockdrømmen var større og mer usjenert.
«Our dreams will break the boundaries of our fears», synger han. I Flowers' generasjon er det vel bare han og Chris Martin som kan få seg til å skrive noe slikt.
Forskjellene mellom «Flamingo» og et Killers-album er små. Men de finnes. Flowers høres mer voksen ut, mer «middle of the road»-orientert. En gospellåt her, en steelgitar både her og der. Når han får bestemme helt på egen hånd, flesker han til med en rekke bibelreferanser (han er mormoner, vet du), og enda flere gamblingmetaforer.
Ellers fine «Jilted Lovers & Broken Hearts» drukner fullstendig i dem, og man spør seg: Hvor mange ganger skal Flowers lage konseptalbum om det å være fra Las Vegas? Like lenge som Bruce Springsteen skriver sanger om å være fra New Jersey?
«Was It Something I Said» er den mest spretne slageren The Cars aldri skrev, og programerklæringen «Welcome To Fabulous Las Vegas» er Flowers på sitt mest forførende operatiske. Men avsluttende «Swallow It» er en våt kinaputt, og litt for mye her er «ganske bra».
Undertegnede er svak for Flowers' ukultiverte ambisjon. Men han trenger å lage et helt knusende episk album snart.
BESTE LÅT: «Welcome To Fabulous Las Vegas»
MORTEN STÅLE NILSEN