Imponerende uten å bli elskelig.
Oslokvartetten Harrys Gym flørter med storhet på sitt andre album. De opererer innen den skummelt tettbefolkede «drømmende indiepop»-genren, et område som krever karismatisk fremføring og sterk låtskrivermuskel.
På en håndfull av låtene har de dette lille ekstra; særlig på tretrinnsraketten «The Visitor», «Mountains» og «No Hero». Tøffere og mer konkret enn de var på debutalbumet, tungt rytmisk og mørkt melodisk.
Vokalist Anne Lise Frøkedal er deres styrke - og svakhet: Hennes isblå fremtoning har masse karakter, samtidig skaper hun en distanse som gjør musikken lett å beundre, men vanskelig å gi seg helt hen til, selv etter masse spilling. Som en venn sa: «Det er ikke så bra som jeg tror det er.»
BESTE LÅT: «The Visitor»
THOMAS TALSETH