Uendelig trist. På feil måte.
En gang var Interpol den perfekte popbandfantasi, med intrikate strukturer, fantastiske gitarer og en låtnerve som et Joy Division med U2-ambisjoner. På deres fjerde og selvtitulerte (sett inn ditt eget oppgitte sukk her) album, har newyorkerne helt uforklarlig redusert seg selv til en sutrete popgothsuppe.
Harmonier og melodier flyter usystematisk, uinteressert og uggent over i hverandre, Paul Banks tidligere intenst presise vokal er irriterende og gnålete nasal, og arrangementene er vasne blåkopier. Bare «Lights» nærmer seg gamle høyder. «I only memorize those things I deny», synger de på «Memory Serves». Det forklarer jo ganske mye.
BESTE LÅT: «Lights»
TOR MARTIN BØE