Han var født til frihet, men han tålte den dårlig. Han søkte overskridelsen, men lengtet etter tilhørighet. Han var metafysisk orientert, men engasjerte seg i enkeltskjebner. Paradoksene står i kø for den som tar for seg Jens Bjørneboes liv fra slutten av 1950-tallet fram til hans død i 1976. En periode preget av en lang rekke med faglige og private brudd.
Tore Rems viktigste prestasjon i bind to av denne gedigne biografien, er at han langt på vei klarer å rydde i det mylderet av myter - delvis selvskapte - som har stått i veien for en dypere forståelse av Bjørneboes betydning som forfatter og debattant. Det gjør Rem ved å skrive Bjørneboe inn i sin tid, ved å vise hvordan forfatterens individualistiske opprørstrang passet som hånd i hanske med den overgangen fra likhet til frihet som skulle komme til å prege 1960- og 70-tallets kulturelle klima.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Tore Rem framstiller Jens Bjørneboe som en helt egenartet utgave av den norske kulturradikaleren. Han elsket friheten, men han manglet den rasjonalistiske framskrittstroen til sine eldre trosfeller på venstresiden. I stedet var det en sterk apokalyptisk understrøm i Bjørneboes diktning, hevder Rem. Ingen som har lest det enestående romanverket «Bestialitetens historie» kan finne på å motsi ham i akkurat det. Fascinasjonen for forbryteren, kjetteren og voldsmannen - avvikeren blant oss - ble bare mer og mer tydelig med årene. Men de færreste lesere hadde konsekvens til å følge forfatteren på den nærmest skjebnebestemte ferden mot anarkismen.
I sin evige prosess mot samfunnets maktmennesker og formyndere slet nervemennesket Bjørneboe ut både seg selv og sine nærmeste. Bare «bror alkohol» var med ham til det aller siste. Så vidt jeg kan vurdere, behandler Rem forholdet til familie og venner på en ærlig, men hensynsfull måte. Tore Rem viser oss mannen, ikke myten, Jens Bjørneboe. Det er ikke alltid noe vakkert syn, men det er godt sett.
SINDRE HOVDENAKK