Noen spillserier har etablert seg som så stabile kvalitetsmessig at man knapt trenger å vite noe som helst om oppfølgere før man går til innkjøp.
Nintendos «The Legend of Zelda», for eksempel. Helt siden starten i 1986 (året etter her i vesten) har serien gått fra høydepunkt til høydepunkt.
Og «Spirit Tracks» er definitivt intet unntak.
Anmeldelse: Zelda: Phantom Hourglass
Anmeldelse: Zelda: Twilight Princess
Spillbarheten ligner den du fant i DS-spillet «Phantom Hourglass» - hele spillet styres altså utelukkende med styluspennen. På elegant vis makter Nintendo å levere puzzles, sverdkamper og utforsking som er perfekt tilpasset DS-konsollen.
Nå kan man argumentere for at Nintendo på mange måter gjentar seg selv i det tilsynelatende uendelige når det gjelder denne serien. Innpakingen er nemlig lik fra gang til gang:
Du starter i det små med en ung, uerfaren helt som må ta på seg ansvaret for å redde prinsesse Zelda og hele verden fra en eller annen forferdelig ondskap.
VG Nett Debatt:
Kap1980: Nei, gi oss et nytt Zeldaspill til Wii!
Diskuter Spirit Tracks her!
Men Nintendo er usedvanlig flinke til å skape ny spillbarhet og til å snekre sammen nye, givende utfordringer innenfor denne rammen hver eneste gang.
Dermed har «Spirit Tracks» blitt et nytt, klassisk Zelda-eventyr. Det er en spillopplevelse som vokser og vokser til hjertet nesten sprekker av pur spillglede.
RUNE FJELD OLSEN
Følg meg også på Twitter