En hjertesorg like stor som verdensrommet.
Det grodde skjønne roser på det som i 1997 hadde rukket å bli en søppeldynge kalt «britpop». Den mest perfekte av dem var signert Jason Pierce, Spacemen 3/Spiritualized-hjernen med den triste stemmen og den stratosfæriske ambisjonen. «Ladies And Gentlemen We Are Floating In Space» - tittelen er rappet fra Jostein Gaarders «Sofies verden», vet du - var et magisk øyeblikk i nyere rockhistorie, da det i en stakket stund virket som om musikken var uendelig, og kunne utvikle seg i hvilken retning som helst. Eller alle retninger på én gang.
Et opphøyd heksebrygg av MC5-rock, kosmisk blues, frijazz og vulkansk elektrisk gospel - spesielt gospel: Dette albumet satte sin samtidige pops «cheeky chappie»-dilettanteri ettertrykkelig i skammekroken. En higende, utenomjordisk, eksistensiell elegi er det, marinert i medikamenter.
Pierce har aldri klart å gjenta bedriften. Allerede oppfølgeren avslørte begrensningene, ikke minst tekstmessig. Men mesterverket hans vil ikke eldes.
MORTEN STÅLE NILSEN