Pomp, prakt, pop.
Dersom du kan leve med at for eksempel «Bicycle Race», «Fat Bottomed Girls» og «Flash» («AAA-aaah!») må vike, til fordel for senere, mindre sjarmerende slagere som «I Want To Break Free», «Who Wants To Live Forever» og «A Kind Of Magic», er «Absolute Greatest» - også tilgjengelig i en «deluxe»-utgave i bokformat, med en intervju-CD attåt - Queen-samlingen for deg.
Det er grovt sett to kapitler i det britiske bandets karriere. Den første besto av årene da bandet stolt proklamerte «no synthesizers» på alle plateomslagene sine. Den andre er 1980-tallet, da de på ingen måte kunne påberope seg det samme. «Absolute Greatest» hopper frem og tilbake mellom disse epokene, og lytteopplevelsen blir litt oppstykket av det.
Queen kan takke sin usjenerte smakløshet for at de stadig sliter med å bli opptatt i det helt «gode» selskapet og bli innlemmet i «kanonen», slik den defineres av populærmusikkens ideologisk orienterte museumsvoktere. Men du kan jo spørre Mika, Muse eller Robbie Williams hvor viktig dét er i virkelighetens verden.
MORTEN STÅLE NILSEN