(Priority/Universal)
Snoop på autopilot.
«Pimpin' ain't EZ», nei. Spesielt ikke når man er en lykkelig gift småbarnsfar med et lite forretningsimperium og en unik status å ivareta. Snoop Dogg, alltid i fare for å bli redusert til en slags hip hop'ens aldrende kjæledegge, har det med å gjøre kredibilitetsmanøvre akkurat idet tiden er i ferd med å renne ut for ham. Mellom slagene er han ikke fremmed for å ta det helt piano, og nøye seg med å bare være til: Genrens kanskje mest umiddelbart gjenkjennelige arketyp.
«Malice N Wonderland» sorterer under sistnevnte kategori. Det er et minste-felles-multiplum moderne Snoop-album, helt uten nye ideer å spore. «Bare» 12 kutt, pluss introduksjon og «utroduksjon», balansert mellom typisk sleipe, sløyt leverte gangstatrudelutter og sanger til fruen der hjemme. Det er ikke godt å si hvilke av de to variantene som bærer mest preg av pliktskyldighet.
Faktum er likevel at albumet ikke er kjedelig, og bare inneholder én katastrofe (autotune-skjærsilden «Pronto»). Ekstremt uambisiøst. Overhodet ingen åpenbaringer. Men underholdende uansett.
ANBEFALTE KJØP: «1800», «That's Tha Homie», «Pimpin' Ain't EZ»
MORTEN STÅLE NILSEN