(RCA/Sony)
Det seigeste boybandet av dem alle, på flere måter.
De overlevde glatt å miste sitt mest profilerte medlem. De drekker og herjer slik man forventer av irske hurragutter. Og greier likevel å opprettholde et så skinnhellig ytre at de nå er invitert til Nobelkonserten igjen. Westlife har en sjelden stayerevne på sitt felt.
Ja vel, men hva med musikken da? Jo, den er akkurat så dørgende døll som Westlife alltid har vært. Grusomt saktegående, overfølsom og overprodusert - på sitt verste så kjedelig at det er vanskelig å skjønne hvordan de selv greier å holde ut all den sterile tristessen.
Take That har på forbilledlig vis vist hvordan man kan bli «manband» med æren i behold, og denne platens få lyse øyeblikk ligger da også tett opptil Gary Barlows mer oppløftende stil. Westlifes problem er, og har alltid vært, at de er ektefødte barn av Boyzone, som ble interessante for første gang da deres Stephen Gately døde i høst.
ANBEFALTE KJØP: «Shadows», «The Difference»
THOMAS TALSETH